Om uoppdragne barn

Byttedag

«Hvorfor kan ikke du ta en hyggelig tone én eneste jævla gang,» skrek 12-åringen til sin 8 år gamle lillebror.

De løp rundt reolen mot sin far, som satt på huk og forklarte for den gjenværende 8 år gamle tvillingen hvorfor det var uaktuelt å kjøpe «Army Corps of Hell» til Playstation Vita. «Jeg mener bare at det kanskje ikke er så fornuftig å bruke alle pengene dine på et spill du ikke eier konsollen til,» begynner han. De resterende argumentene rekker ikke frem før resten av flokken når frem. Etter en kort – om enn noe skingrende – forklaring på hva som skjedde på andre siden av butikken, legger barna sine uoverenskommelser til side og former et konsensus. Pappa sa på Juleaften at pengene de fikk til jul var deres og det var opp til de å forvalte verdiene slik de selv mente var best. På dette tidspunktet forlot jeg butikken, men følte meg overbevist om at diplomatiet ikke seiret denne dagen.

Gangene på kjøpesenteret var befolket av noe jeg anså for å være et unaturlig antall barn og en bemerkelsesverdig mengde støy. Jeg holder meg selv for å være en fornuftig mann som ikke hopper i fra korrelasjon til kausalitet uten videre, men i dette tilfellet virket det naturlig å anta at det var en sammenheng. Da jeg for tredje gang observerte et gråtende barn som ble slepet bortover bakken, regnet jeg antagelsen for sannhet å være.

Det slo meg som merkelig at folk ville ha med seg så mange barn, da det må være utrolig vanskelig å få byttet dem. 

«Er barn egentlig oppdragne nok til å være rundt andre mennesker,» tenkte jeg for meg selv i det jeg ventet på det første trinnet på rulletrappa. «I utgangspunktet er det en ganske egoistisk handling av foreldrene å ta med seg barn som kun er til sjenanse inn i offentligheten. Barna vet jo ikke bedre. Sånn sett er det synd at man ikke kan bøtelegge mennesker for å tenke på seg selv. Kanskje man burde forsikre seg om at barn kan oppføre seg før de kan omgås andre mennesker. Det burde ikke være vanskelig å lage et test-scenario for grunnleggende sosiale situasjoner.»

Jeg var også innom byttinger.

Jeg var midt i en indre diskusjon rundt karakterbegunnelsene da jeg fikk øye på en håndfull ungdommer som brøytet seg vei ned den motsatte rulletrappa. Da det kvisete kaoset var over, sto det to godt voksne mennesker tilsynelatende uberørt igjen. En middelaldrene kvinne i hijab. En eldre mann i frakk. Selv når det ene medlemmet av guttegjengen i forbifarten nappet ut en pris i fra leppa og kastet den ut i rommet, var det ikke noe annet enn et lite tegn til avsky i ansiktene deres. To identiske, mikroskopiske snerr.

«Kanskje det ikke er oppdragelse,» reflekterte jeg. «Kanskje alt kommer med alderen.»

I det jeg tenkte disse tankene plasserte den eldre mannen en finger opp i venstre nesebor. Han roterte tommelen to ganger, og på det tredje, var det åpenbart at han møtte motstand. Han tok fingeren ned i brysthøyde. Han så først på tommelen. Så på frakken. Deretter kastet han et blikk til hver side, før han tørket hånda på hijaben foran seg.

Da jeg forlot rulletrappen hadde jeg kommet frem til at det sosiale sertifikatet måtte fornyes hvert 5. år.