Når bibliotekaren får all skylda

flickr 1449868160 hd e1352749325400 Når bibliotekaren får all skylda

Kronikk: Google og lover.

De siste årene har det ikke akkurat manglet på rettssaker som på en eller annen måte involverer Google. Google er en av verdens største teknologibedrifter og eier… la oss bare si «mye».

Googles størrelse er et tveegget sverd i disse situasjonene. På en side resulterer flere underbedrifter, flere tilbud og høyere inntekt, som igjen leder til en bedre evne til å håndtere slike situasjoner, gjennom å ha omsetningen til å ansette flere advokater og betale flere bøter. Det er også slik at jo flere som benytter seg av teknologiske løsninger og jo større markedsandel Google innehar, jo flere misfornøyde kunder må man håndtere.

For å finne årsaken til den markante økningen i i antallet rettssaker må vi derfor innom et større poeng. Dette poenget er knyttet opp mot presedens og prejudikat. I tillegg må vi gjennom det nå velkjente «internett er et nytt fenomen»-momentet. Enkelt og greit handler det mye om at det akkurat nå er i startfasen av å avgjøre hvordan man skal skape ny legislasjon for å håndtere problematikk knyttet opp mot internett. Google har en god del på spill og ønsker derfor, naturlig nok, å kontrollere situasjonen så godt de kan.

Og det er her vi kommer inn på dagens utvalgte sak. Michael Trkulja i fra Melbourne ble i 2004 skutt av en maskert mann. Denne saken ble publisert av flere nettsider med spekulasjoner angående hvorvidt dette kunne være et resultat av organisert kriminalitet. Blant de personene som oftest er med i spekulasjonene er Antonios ‘Tony’ Sajih Mokbel. Enkelte google-søk på Trkulja, flere av de datert til 2009, ender opp med foreslåtte resultater som indikerer at søkemotoren har knyttet ham opp mot kriminelle syndikater.

«Grossly defamatory implications» som det kalles på godt norsk.

Etter å ha funnet ut av dette sendte Trkulja angivelig inn en klage til Google, men etter manglende reaksjon gikk han til sak. Google hevder de mottok klagen, men at den ikke var tilfredsstillende utfylt. Mandag falt dommen. Google ble dømt til å betale rundt 1,3 millioner kroner.

I utgangspunktet er det en interessant problemstilling. Er ikke eieren av en søkemotor ansvarlig for resultatene av koden de har innført? Når et rykte settes ut i bygda, er ikke alle delene av sladrekjeden ansvarlige for å videreføre slanderet? Fungerer en sekvens av koding annerledes enn en sekvens av ord? Dessverre vil denne saken aldri handle om dette. Takket være en dommer som ikke innehar grunnleggende forståelse for teknologi og en jury som fritolker begrepet injurier.

For det første består «Injurien» i dette tilfellet av å vise til noe annet enn det man har spurt om. Man har satt to vagt tilknyttede stykker publisert informasjon ved siden av hverandre.

For det andre har vi dommerens tolkning

Google Inc is like the news agent that sells a newspaper containing a defamatory article. While there might be no specific intention to publish defamatory material, there is a relevant intention by the news agent to publish the newspaper for the purposes of the law of defamation.

Det er mangt og meget som kan sies om denne dommen. Vi kan kritisere tolkningen av hvordan den ikke nyanserer arbeidet en kiosk gjør. Vi kan påpeke at injuriene ikke fungerer slik at Narvesen har ansvaret for at Dagbladet ikke skriver ting som er feil. Jeg ønsker likevel å påpeke det største overhengende problemet: hele dommen er avhengig av at det bildet på Google som en aviskiosk som representativt for virkeligheten.

Googles søkemotor peker på andre publiserte verk. Yahoo ble felt i en sak mot Trkulja da en lignende misforståelse var publisert i Yahoo7. Dette representerer et hav av forskjell, da Yahoos nyhetsside publiserte informasjonen. Dette er forskjellen på en nettside og en søkemotor. En motor publiserer ikke i seg selv.

Videre skaper dette et kjempeproblem i henhold til presedens. Dersom Google kan felles, kan alle andre søkemotorer felles. Og de kan felles dersom man ikke liker resultatet man får i fra et søk. Dette er fornærmelse nok til å motta millioner av kroner. Det skal bli interessant å se hvordan australierne skal klare å navigere seg gjennom det hele de neste årene. Det kan ende opp med å være en toneangivende sak for hvordan man skal danne lover innen informasjonsformidling.

Jeg skulle bare inderlig ønske det kunne trekkes frem som noe annet enn et skrekkeksempel.

Jeg kan gjøre lite annet enn å håpe noen skriver en Hitler-biografi og setter Trkuljas navn på forsiden. Kanskje dommeren ser problemet når Trkulja går til sak mot bibiliotekaren som viser ham veien til boka.

 

Adrian Niccolo, Teknologikommentator